Sitter utenfor et utested da en kjekk, ung mann kommer slentrene mot meg. Synlig beruset. glidlåsen til hans herlighet er åpen og med øyne som ikke greide å fokusere stopper han opp. Stirrer intenst på meg i noen sekunder og han sier, nesten litt bråkjekt, “så her sitter du?”. Jeg ser rundt meg, hva skulle jeg svare? At nei, jeg ligger i sølepytten, at jeg er sivilpoliti på spaning eller at jeg egentlig løper langs vannkanten i Spania i dette øyeblikk? “Ja, jeg gjør vel det”. “Mmm, du er singel, ikke sant?”. Igjen forer det sarkastiske (oppmildnet av alkoholen) hodet mitt meg med en rekke svaralternativer; visste ikke at dr. Phil var på norgesbesøk eller at jeg er gift men solgte gifteringen så mannen min kunne gå til en hore siden jeg ikke var tilfredstillende nok i sengen og jeg var her for å slukne mine sorger og gi en tilfeldig gutt en finfin kjønnsykdom? ”Joda, stemmer nok det”. Igjen stirrer han på meg i en evighet mens han prøver å holde balansen. Til slutt veiver han en pekefinger helt opp til ansiktet mitt mens han utbryter “man kan ikke elske noen andre før man elsker seg selv!”. Tilfreds slentret han plystrende videre uten å se seg tilbake.
Og igjen sitter jeg og tenker at der fikk jeg jammen meg høre det.